Spermasettkvalen har en verdifull tanngard.  Når jeg oppdaget denne karen liggende i Kvalvika, hadde noen allerede vært der med motorsag og skåret ut tennene. Det sies at man kan få tjue tusen for dem. Dette eksemplaret hadde nok strandet for en liten stund siden, for den var allerede begynt å bli gul. Den var 15 meter lang og godt over en meter høy slik den lå. Det hører med til historien at jeg forsøkte å gå oppå den, og sklei på den glatte kroppen og ramlet ned i bølgene bak den.

Hvorfor noen fant på å heise flagg på en fiskehjell, vet jeg ikke, men jeg synes det er flott. Da jeg skulle fotografere dette, nærmet jeg meg med forsiktighet. Jeg hørte flere skudd, men så ingen med gevær. Jeg regnet med at noen jaktet på måker, og ville ikke havne i kryssilden. Etter tjue minutters mild paranoia fant jeg ut at det var en trykkluftkanon som bare skjøt med luft for å skremme fuglene vekk fra fisken.

I stua til bestemor henger et barometer og et heklet bilde. Begge gir påminnelser om to viktige krefter i hverdagen her oppe.

Denne nipsgjenstanden står på nattbordet på rommet i andre etasje der jeg pleier å sove når jeg er hos bestemor. Jeg synes den er fantastisk. Ikke trendy, retro eller ironisk vakker. Rett og slett bare vakker.

Det står mange tomme, ensomme hus i nabolaget til bestemor. Nesten annen hvert hus står ubebodd nå. Mange av dem har fremdeles navnet til de som bodde der på postkassen, og noen har utelyset på over trappa. I noen av dem er det fremdeles møbler i stuene og nips og potteplanter i vinduene. Kanskje hadde de bråttom med å flytte, eller så døde de plutselig og rakk ikke å slå av lyset.

Dette er Hans i Torsfjorden. Jeg har alltid hatt lyst å fotografere ham, men har aldri turt å spørre om å få lov. En dag mannet jeg meg opp, tok med kameraet og gikk opp til huset hans. Jeg var så nervøs at jeg snudde en gang på veien, og måtte tvinge meg selv til oppgaven. Da jeg kom opp til gjerdet stod han og slo med ljåen og hesjet. Jeg ropte “hei, Hans!”, og da han hørte det, hyttet han med neven i været mot meg og ba meg pelle meg vekk. Han kokte som en illrød, varm kjele og freste mot meg. Beina mine ville gå, men jeg planta dem i gresset så godt jeg kunne og ble stående. Jeg fortalte hvem jeg var sønn og sønnesønn av og at bare kom for å hilse på. Han var fremdeles i fistel, og jeg spurte hvorfor han var så sint. Han svarte at han ikke likte at folk kom og sa “hei” og “hallo” til ham på den måten. Man skulle si “goddag” og “adjø”. Jeg beklaget, spolte tilbake og sa “goddag hans”. Da mildnet han, og vi hadde en veldig trivelig og lang samtale. Til slutt spurte jeg om å få ta et bilde av ham. Til min store overraskelse sa han ja uten å nøle. Jeg tok to eksponeringer, takket for meg og sa ordentlig adjø.

Jeg har mange ganger forsøkt å konkretisere overfor meg selv hvorfor jeg liker dette bildet så godt. Så langt har jeg bare kommet fram til at det er noe ukomplisert og tilforlatelig med denne hverdagsscenen som tiltrekker meg.

Når jeg var liten var jeg på juletrefest på Betania. Jeg husker at jeg fikk kakao og skiver med brunost, og at det var en spesiell lukt i hele bedehuset. Jeg husker bestemt at jeg beit meg merke i denne lukta. Ei ubestemmelig lukt, ikke vond eller framtredende på noen måte, men likevel distinkt. Jeg legger ofte merke til lukta i et hus, og klarer ofte å framkalle den når jeg tenker på stedet. Det hender når jeg minnes julesamlingene på Betania, at jeg plutselig kjenner et snev av denne huslukta. Dette fotografiet tok jeg en ettermiddag i mars, og jeg hadde ikke vært utenfor Betania på mange år. Jeg hadde veldig lyst til å gå inn, men dessverre var det låst. Bilen som stod utenfor stod der lenge uten at jeg så snurten av folk.

Jeg strevde lenge med å få til dette utsnittet. Det er vanskelig å si hvorfor, men det må alltid føles riktig før jeg kan si meg fornøyd. Jeg er ikke ute etter å dokumentere, men å forevige og hylle noe som står mitt hjerte nært. Jeg leter ofte etter en balanse i fotografiet, og det er snarere en følelse av likevekt og harmoni som avgjør, enn matematisk symmetri og komposisjonsregler. Det som omsider gjorde dette utsnittet perfekt for meg, var at jeg til slutt innlemmet stolen i høyre hjørne.